Saturday 23 June 2012

Turing Believes Machines Think (om Alan Turing)

I år er det hundre år siden Alan Turing ble født. 23. Juni var fødselsdagen hans. Dette har fint lite med skriving å gjøre, men jeg har to store vitenskapelige helter, og Alan er en av dem. Selv om mitt område er biologi*, er begge mine helter matematikere / data-analytikere; Ada Lovelace og Alan Turing. "Tilfeldigvis" datamaskinens far og mor.



Nesten hundre år skiller dem, men begge hadde et alvorlig problem i deres datid: Ada var kvinne. Alan var homofil.


Alan Turing var med på å knekke enigma-koden under krigen. Han kom opp med Turing-testen; hvis en testperson som snakker med ett dataprogram ikke klarer å skille det fra ett menneske som skriver inn svar i ett annet rom, har programmet bestått Turing-testen.**


Etter krigen ble Turing avslørt som homofil. Han fikk valget mellom fengsel og kjemisk kastrering. Han valgte det siste. Like før han avslørte valget, skrev han i ett brev til en venn:


Turing believes that machines think

Turing lies with men

Therefore machines do not think



Alan Turing ble funnet død i en alder av 41, forgiftet av cyanid.


Tenk om denne mannen hadde visst hva etterordet hans ble? At tiden viste at han var ett geni. At Englands statsminister ville be om unnskyldning for behandlingen han fikk. En behandling , som enten kulminerte i ett selvmord, eller ett mord.



*) Ikke få meg til å begynne om Watson og Crick. De er det nærmeste oss molekylærbiologer har av genier, men de stjal som ravner og Watson er om mulig verdens største rasshøl (bevis).


**) Cleverbot har ikke bestått Turing-testen. Siri har heller ikke bestått. Men vi er på vei. Fy fader som vi er på vei!

Thursday 21 June 2012

15 September 2006 - om Fahrenheit 451


 Kjære Shawna Thorup:

Det er hyggelig å høre at dere skal feire boken min "Fahrenheit 451." I den forbindelse tenkte jeg du kanskje ville like å høre historien om hvordan den første versjonen på 25 000 ord ble skrevet. Den versjonen ble senere publisert i ett blad.

Jeg trengte ett kontor, men hadde ikke råd. En dag jeg vandret rundt på U.C.L.A. hørte jeg lyden av skrivemaskiner fra kjelleren i biblioteket. Der oppdaget jeg ett skriverom, hvor man kunne leie en skrivemaskin for ti cent per halvtime. Jeg flyttet inn på skriverommet sammen med en drøss med studenter og en pose full av mynter, totalt $9.80, som jeg brukte på å skape den 25 000 ord lange "Brannmannen" på ni dager. Hvordan klarte jeg å skrive så mange ord så raskt? Det var på grunn av biblioteket. Alle mine venner, alle mine elskede, satt på hyllene over meg og ropte, skrek og hylte til meg at jeg skulle være kreativ. Så jeg løp opp og ned trappene, fant bøker og sitater som jeg kunne bruke i "Brannmannen"-novellen min. Du kan kanskje forestille deg hvor spennende det var å skrive en bok om å brenne bøker med hundrevis av mine kjære på hyllene rundt meg. Det var den perfekte måten å være kreativ på; det er hva bibliotekene gjør.

Jeg håper du liker å lese mitt lidenskapelige resultat, som ble større noen få år senere og, takk gud, takket være mange mennesker ble en populær bok

Med alle mine gode ønsker,

Ray Bradbury

Kilde
(beklager om oversettelsen er litt dårlig, det er ikke noe jeg kan)

Friday 15 June 2012

Hunger Games - Starbucks versjonen


(fordi jeg lo alt for hardt til å ikke dele med noen)

Thursday 14 June 2012

Stories about my grandfather

Dette er på engelsk da det først ble skrevet som svar på en NaNo-post. Men alle de gode minnene jeg kom på mens jeg skrev dette gjør at jeg vil lagre den her også :)



When I grew up my grandfather was the dark, grumpy man in the living room chair. He struggled with health issues that sometimes made him a bit impatient with us kids. At the same time, he was funny and patient with us on his good days. He taught me how to blink with both eyes (one at a time) and move my finger through the flame of a candle without being burned. But unlike my grandmother, who loved to chat about anything and everything with me, we never spoke that much, and I didn't feel I knew him.

When I was fourteen, that changed with such a simple thing as asking him about his school days. A project from school to interview someone about their school days, and I chose my grandfather. He told me about the perfect tiny little school with only thirty students and a kind, loving teacher. And about the bigger school he started when he was nine, with three hundred kids. About the teacher who hit the children, and how that made him unable to learn any more. He almost failed in math. ("I had to teach myself when I started driving the bus. There was no excuse not to give back correct change, so I took night classes, and I made perfect chance, every time.") And how this one time he fought back, when his sidemate was supposed to go into the naughty corner. My grandfather grabbed his friend so the teacher had to haul both kids and their desks to the corner, where they stayed the rest of the class. The glint in his eyes showed that this was his moment of glory.

After that, I think he realized that I loved hearing about the old days. He told me about his career at the train station, where he worked up from a linesman (the one moving the rail road tracks so the trains could go either left or right) until the diabetes made that impossible for him (if he went into shock on the railway, it could kill both him and the passengers). Of how he worked his way up to being the station master. (Though grandmother was the one who had to tell me how important that job was. He never bragged, to the point where he didn't even tell me he was in the city council.)

He also told me about the war, in a very different way than Grandmother. She was frightened of the German soldiers, yet looking back every time she talks about it she shakes her head and mutter "but they were just boys. Young boys, just a few years older than me.". Norway was occupied from 1940 to 45, and several of her friends fled into the woods instead of helping the nazi war effort. Grandfather could stay, as his job on the railway was too important for him to get drafted into the wrong side. He did become friends with a German boy his age, though. They exchanged letters when he was transferred out, and grandfather got a letter from his parents at the end of the war, telling him his friend had fallen on the eastern front. Although he had one friend amongst the soldiers, he never discussed politics with them (being in the very much "not a nazi" camp, considering he joined a party after the war known for being liberal and pro-immigration). But more than anyone else I've talked to about the war, he managed to see the people inside the uniforms. He once told me that most of them didn't want to be in Norway any more than the Norwegian people wanted them here.

That didn't stop him from stealing sugar from the Nazis when the shipment came to town, though. But only a few pieces of cane sugar, for him and his girlfriend (my grandmother). They met during the war.

Grandfather claims that was the one good thing that came out of the occupation. Grandmother was set to work in the kitchen of a high-ranking nazi, where he was lent out from the train station for a while to work as a farm hand. They met, fell in love and got married after the war.

He had many quirks. He had a cane he called Otto, and whenever he went out on a walk, he used to tell my grandmother he was going walking with Otto.

He collected all the golf balls who were struck into his garden (they were the neighbours of a golf course) and sold them back to the course for 5 kroner a ball (about $1, cheap for this country). One time a golfer hit a ball through the window of a living room. He brought the ball up to the owner of the court and told him this ball would cost him more than five kroner. They replaced the window free of charge, and put up nets so that wouldn't happen again.

He could bend the top joint of all his fingers without moving any other joint, except the one he'd lost in an industrial accident. He always laughed when he came to that finger, claiming that was the easiest. (Family quirk: every single member of my family on that side has lost parts of one finger. My grandmother, my grandfather, my father and my uncle. I live in constant fear of loosing a finger!)

Sunday 10 June 2012

Gamle ord

Jeg fikk nettopp verdens beste spam.

"Hva behager www.kjopviagra.com"

Godt at noen holder gamle høflighetsfraser i live. Selv om de selger viagra.

Wednesday 6 June 2012

Gamle helter lever ikke evig

Ray Bradbury er død.

Den første boka jeg leste av Bradbury var Den Illustrerte Mannen. Denne utgaven, for å være nøyaktig. Senere ble Bradbury det som gjorde at jeg tok kontakt med den sorthårede gutten bak meg i matteklassen på videregående. Jeg og David er fremdeles venner.


Sinssykt hvor lei meg jeg kan være over en jeg aldri har møtt. Men så har jeg reist til mars med ham.


ETA: BT har en kort nekrolog om Bradbury.

Sunday 3 June 2012

Vikingmarked

Jeg har skutt med bue, sett folk sloss med faktiske vikingtids våpen og generelt hatt det alt for morsomt på vikingmarked. For realismens del, har gårsdagen vært uvurderlig. For lommeboka... vel, nudler er også godt!

Det er noe helt spesielt inspirerende å se tidsriktige klær, våpen og kampteknikker brukt IRL. Tidligere har jeg rotet mye rundt med instruksjonsvideoer for ett-hånds sverd (my weapon of choice) og youtube klipp av epee dueller (denne er best!), men det har ikke vært på langt nær så inspirerende som det å se kongshirden sloss i går. Selv om man forsøkte å unngå enhver skade, var kampen fremdeles noe begge parter ville vinne, og triks som ville fått deg kastet ut av den mest liberale fekteskole ble brukt med stor suksess.

Jeg har blitt mer sikker på at historisk realisme er noe jeg ønsker å unngå, og like sikker på at jeg ønsker å lære meg å bruke våpnene karakterene mine skal bruke. Dobbelt bonus, da det både vil gjøre skrivingen min mer interessant OG være utrolig gøy å gjennomføre!